Tirsdagstanker

Det er ikke mange ganger jeg hatt følelsen av å føle meg pen og vakker. Den jenta jeg ser i speilet, er stygg. Ekkel. Rar. Kanskje virker jeg som en selvsikker og sterk jente utenpå, men på innsiden er selvsikkerheten byttet ut med dårlig, ødelagt selvbilde. På innsiden er den sterke jenta den svakeste i verden.

Rundt meg ser jeg pene jenter, hele tiden, over alt. På fotballaget, på jobb, i venninnegjengen, på skolen. Og hver gang tenker jeg at skulle ønske jeg så sånn ut. Skulle ønske jeg kunne bytte utseende. Hadde jeg bare vært pen...

Alle sier at personligheten teller mest, det er den som er avgjørende. Hva med førsteinntrykket? Hvem kan legge merke til personligheten ved første øyenkast? Ville du gått bort til en du syntes var svært lite tiltrekkende? Mnjaa..skeptisk. Mange ganger har jeg tenkt at mitt utseende er grunnen til at jeg enda er singel.

Jeg skriver dette fordi jeg må få satt ord på følelsene mine. Få dem ut.Dette er noe jeg har slitt med hele livet. Hvorfor, vet jeg ikke. Jeg har mange venner som er glade i meg, foreldre som elsker meg over alt på jord, søskenbarn som ser opp til meg som en annen popstjerne. Hele livet mitt har egentligt alt gått min vei. Jeg har alltid vært god på skolen. God i idrett. Hatt mange venner. Alikevel, er selvtilliten på bunn.

Helt siden jeg var liten, har jeg fått høre hvor tynn jeg er. Av onkler, tanter, besteforeldre,brødre og venner. Kanskje er dette noe som kan ha påvirket mine komplekser til meg selv. Den dag i dag får jeg også høre kommentarer om kroppen min. Ørten og en hall gang har jeg blitt spurt om hvor mye jeg veier. Og hver gang jeg sier det magiske tallet, blir alle like sjokka. Går det an å veie så lite spør de seg selv.

”Ååå, eg kan jo ta rundt ankelen din jo!” ” Låret ditt e jo liga tynt så leggen min!!” er ikke ukjente utsagn for mine ører. Heldigvis har jeg utviklet en utrolig selvironi, slike kommentarer preller av meg som den minste ting. Jeg ler bare med. Lage til og med "thin jokes" om meg selv. Selvironi er viktig. Det har hjulpet meg.

Selv om disse tankene dukker opp i hodet mitt en gang i blant, er det ikke noe jeg går og tenker på dag ut og dag inn , jeg vil bare å vise dere litt mer av meg selv. Vise der at jeg ikke bare er den blonde, latterfylte og livlige jenta. En sak har alltid to sider. Det gjelder mennesker også.

Selvtilliten min kanskje ikke er helt på topp, men det betyr ikke at jeg hater livet. Det er heller motsatt. Jeg elsker familien min. Jeg elsker vennene mine. Jeg elsker livet. Det er bare meg selv jeg ikke liker så godt.

Jeg håper ikke dere ble for skremt av denne blogen, men jeg har vært hjemmeværende ( syk ) de siste to dagene, og da kan fort slike tanker dukke opp grunnet mangel av andre interessante ting og tenke på og kjedelig tv-program ( ka e d me at God Morgen Norge går i reprise heile dagen??) Jeg måtte, som sagt, bare få ut følelsene mine. Vise en ukjent del av meg selv. Og hva er vel bedre en å skrive en blog? Da får jeg virkelig luftet tankene mine, og att på til få respons . Ganske greit. For dette er faktisk The Way I Feel!